Marion van Eck Ederveen, mannen Rudi og dei no vaksne borna deira Koen og Esmee flytta til Botnane i 2013 og har budd i Norge sidan 2009.  Ho arbeider på kontoret og laboratoriet på steinbrotet i Seljestokken og sit i styret for Botnane og Årebrot grendalag. Dei bur på garden som i bygda framleis blir kallar «Posten», fordi det var postopneri der i meir enn hundre år.

Marion sine mektige nederlandske julebrød «kerststol» er det mange av oss som likar og dei får du oppskrifta på til slutt i denne artikkelen. Men fyrst har vi utfordra henne til å skrive litt om nederlandske mat- og juletradisjonar:

Julaften

Jeg vokste opp i en katolsk familie. Vi gikk ikke til kirken hver søndag, men alltid på julaften. Da var det midnattsmesse kl.00:00, og når vi kom heim spiste vi kerststol og drakk te. Det har jeg gode minner fra. Det var veldig spesielt som barn å komme heim om natten. Jeg husker en gang det hadde snødd da vi kom ut av kirken, det gav oss virkelig julefølelsen.

Men vi var nok litt større barn før vi fikk bli med på midnattsmessen. For mindre barn var det gudstjeneste kl. 19:00 på julaften. Da Koen og Esmee var små var vi i kirken på ettermiddagen første juledag, der det var skuespill med og for barna, om Jesus fødsel.

Første juledag

I Nederland er det første juledag som er mest viktig og ikke julaften slik som i Norge.

Første juledag har vi en fin og omfattende frokost. I løpet av dagen går du ofte på besøk til familien eller familien kommer til deg for å ferie jul. Middagen er også veldig omfattende. En forrett, deretter suppe, deretter hovedrett med grønnsaker og poteter, og deretter dessert.

I Nederland har vi ikke en bestemt julemat slik som dere i Norge har pinnekjøtt, ribbe eller lutefisk. I Nederland spiser de kalkun, kanin, rulade, and, osv.

Retten «gourmetten» er veldig populær i Nederland. Det er et slag raclette. Jeg tror at halve Nederland lager «gourmetten» en av juledagene. Da kan du steke fisk, kjøtt, grønnsaker, alt som du vil i små panner. Veldig koselig å gjøre.

 

Gourmetten på Marions bord

 

Andre juledag

Denne dagen er også ofte fylt med familie- eller vennebesøk, men er mindre staselig enn første juledag. Når det er fint vær går en ofte tur i skogen eller går på skøyter når det er kaldt og is på kanalene.  Men i de siste 20 årene har det for mange nederlendere blitt tradisjon å gå til hagesentre eller møbelbutikker, som har åpent andre juledag. Det er lange køer og veldig travelt i disse butikkene, spesiell når det er dårlig vær. Jeg skjønner i det hele tatt ikke at folk liker å gjøre dette på andre juledag.

Maten en spiser på andre juledag kan være matrester fra forrige dag, eller igjen en omfattende middag, eller veldig enkel mat som gryteretten «boerenkool», som er grønnkål blandet med moste poteter.

Nyttårsaften

En annen nederlandsk tradisjon er «oliebollen» eller «appelflappen» på nyttårsaften. Det er friterte deigboller med rosiner, korinter, sukat og epleskiver med deig som er fritert. Begge spises med melis. Begge lager du vanligvis 31. desember, men jeg lager dem ofte dagen før.

 

Oliebollen og Appelflappen

Jeg har snakket med foreldrene mine om nederlandske juletradisjoner og de fortalte at da de var barn hadde de ikke juletre. Når du var katolikk hadde du en julekrybbe istedenfor. Når du var protestant hadde du juletre. Seinere ble dette endret slik at også familier som var katolikker hadde juletre. Dette visste jeg ikke.

En annen tradisjon var at du ventet med å sette juletreet inn i huset til etter 5. desember og hadde det der til helligtrekongersdag 6. januar. Men jeg tror ikke at noen har denne tradisjonen lenger.

Sinterklaas er en tradisjon som er 300 år gammel. Den feires i Nederland og Belgia. Sinterklaas kom sammen med Zwarte Piet med dampbåt til Nederland. Sinterklaas gir gaver til barna. Om kvelden setter barna sko foran peisen og har de ikke peis setter de skoene foran døra. De legger en tegning og en ønskeliste i skoen, gir gulrot og vann til hesten til Sinterklaas og synger en sinterklaassang. Neste morgen når du står opp er alt forsvunnet og du har fått en liten gave i skoen din.

Bilde av Koen, Sinterklaas og Zwarte Piet da Koen var barn.

Den 5. desember kommer Sinterklaas og Zwarte Piet på besøk og har med seg en stor sekk med gaver. Men Sinterklaas kan ikke komme på besøk til alle familier, så det hender ofte at Zwarte Piet banker på vinduer eller døra og når du åpner den stå sekken med gaver utenfor.

Barna tror virkelig at Sinterklaas eksisterer til de er +/- 8 år gammle. Da begynner de å tvile eller foreldrene forteller at det er de som kjøper gavene. Da Koen og Esmee var små var dette en virkelig fin tid på året. Vi feierer fortsatt Sinterklaas i Norge. Vi lager lapper med navnene våre på, alle trekker en lapp og de må kjøpe en liten gave til den personen som er nevnt på lappen. Vi lager da også et dikt til denne person. I diktet kan du erte denne person litt eller skrive om ting som skjedde siste året. Dette gjøre mange i Nederland når barna ikke lenger tror at Sinterklaas eksistere.

Marions julebrød

Oppskrift til to nederlandske julebrød «kerststol»

900 gram mel

28 gram gjær

40 gram sukker

120 gram smør

600 ml melk

16 gram salt

500 gram rosiner

2 bokser med sukat

Hakkede nøtter (jeg bruker mandler og hasselnøtter), men du kan utelate nøtter

1 egg

Mandelmasse

Sitron
Egg
Mandler
Sukker

Fjern skallet fra mandlene. Når du koker opp mandlene i to minutter i litt vann går det veldig lett å fjerne skallet.

Du maler mandlene i kjøkkenmaskin. Deretter tar du like mye gram sukker som du har gram av mandler. Ha i egg og litt sitronsaft og bland alt. Sett i kjøleskap.

Selvfølgelig kan du også kjøpe mandelmasse i butikken, men når du lager den selv smaker den mye bedre.

Kerststol

Varm melk med smør i en panne. Melken må ikke blir for varm.

Ha gjær, salt og sukker i melet og tilsett litt etter litt melk og smør og bland alt. Elt deigen for hand eller i kjøkkenmaskin i 15 minutt, til du har en fast deig. Deretter trykker du deigen flat og tilsetter rosiner, sukat og nøtter. Bland alt godt inn i deigen. Deretter deler du opp deigen og lager to baller. Sett den til heving i en time.

Elt deigen og trykk den litt flat. Ha i litt mandelmasse og lag en rull. Den legger du på deigen og bretter deigen over. Kerststol har form som et normalt brød, men litt flatere. Den er ikke rund som norsk julebrød. Legg begge brøda på et stekebrett med bakepapir, pensl dem med egg og hev i en time.

Varm stekeovnen til 200 grader.

Etter heving pensler du deigen på nytt med egg og setter den i stekeovnen i +/- 30-35 minutt.

Rett før du skal spise kerststol drysser du melis over brødet. En skive kerststol smaker godt med meierismør.

Kos dere 😊

Tekst: Marion van Eck Ederveen, desember 2022. Private bilete.

Fridtjov Urdal sitt mest fotografiske minne kjem til sin rett i denne historia om sildekasting i heimbygda. Som gutunge stod han på land og såg på den omstendelege leveringa av sild. Det var tydelegvis spennande og skildringa hans blir som ein liten film for vårt indre auge. Han minnest også dei to som tok siste sildekastet med not på Årebrot.

 

 «Bjarnen ser etter sild» har Fridtjov Urdal kalla dette databilete, som har sjølv har laga.

Uravikane og Søre vågen var rekna som gode kasteplassar den tid ein dreiv med landnot. Ikkje berre når det galdt vintersild, men óg når sommarsilda kom. I min barndom var det to bruk, Søre bruket frå Vågen og sørover og Nordre bruket, frå Løype og nordover. Til ut fyrst på 1960-talet var båe bruka i fiske på sommaren. Då var karane «med nota» Dei var vel ein 4-6 mann på kvart bruk.

Eg meiner å hugse at Nøre bruket hadde nota hengande inne på Grønenga eller på Hopen, for det var ein del tale om desse stadene og på Grønenga var der ei hengje. Operasjonsområde trur eg ikkje var så stort. Eg kan tenkje meg at det strekte seg frå Norddalsfjorden, Høydalsfjorden og nordover til Gulefjordane. Dei måtte no nå heim og slå óg, dei som hadde ei lita bot med jord.

Slik eg hugsar det frå min barndom var det årvisst kast nede på Vågen, også fleire somrar.  Kvar einaste kveld,  og elles og når høve baud seg, hadde han Bjarne på Løype sin faste gang ned på Hamrane der han såg etter sild. Var ho på Vågen så var det godt sildesyn derifrå.

– Ikkje ein spord inn på Vågen utan at han Bjarne ser da

»Det kjeme ikkje ein spord inn på Vågen utan at han Bjarne ser da», sa dei. Sommarkveldane  etter at onnearbeidet var slutt kunne verte lange, men han heldt ut så lenge der var råd å sjå. Så kom ho, silda, stundom som ein mørk skugge nede på Vågen, andre gonger under ei skur av skrikande måse.  Då var det ikkje lenge før ein høyrde: Tung-tung-tung og kong-kong-kong frå gavlbåtane. Sneken av brend solar, solvarm tjøre, sjø og den særeigne lukta av nót og tågverk. Spenninga var; Vart det kast?  Fekk dei noko? Basen i båten med handloddet der ute i det gneistrande solbraglet. Tåg frå notøyra og i land, nota tok til å renne over rullen. Tjung-tjung-tjung, tåg i land på hi sida. Nota var i sjøen og silda stengd.

Så var det å dra inn nota med spel. Det var eit handspel som sto i ein robåt, eller det var teke på land og sett ned i ei bergskòr og låst med stein. Eit tåg i notøyra så var det å sveive inn. Ta nytt tak, sveive inn famn for famn til nota sto som ho skulle. Eit tungt og langsameleg arbeid slik eg hugsar det. Nota måtte stå til silda hadde fått gått or seg åte. Så vart det gjort orkast med ei mindre not. Det var same prosessen då og så var det å vente på mottaksbåten slik at ein fekk levert. Korleis saksgangen var her har eg ikkje sett meg inn i, men fangsten var meld inn til «Kontoret» i Sildesalslaget og vart vel ordna derifrå.

Det var stas når  leveringsbåten kom og dei skulle taka opp kast. Det var opptaket ein venta på. Det var då det hende noko. Det er underleg  at eg berre har minne frå solskinsdagar, for det må då ha vore levert sild i regnver òg?

Silderikslet stod lik ei skinande sky

Orkast var gjort og stimen trengd i hop. Frå land der ein sto kunne ein sjå stimen likt eit mørkt svivande hjul nede i sollyset i den grøne sjøen. Eg kan ikkje minnast at det vart håva frå nota og rett opp i kjøpefartyet, nei, prosessen var meir omstendeleg enn som så. Det vart håva med handhåv frå nota og opp i ein stor færing. Det var kjekt arbeid å sjå på. Silderikslet stod lik ei skinande sky.

Båten vart håva full til det var så vidt det var flot att, spralande sild i høgd med toftene og så var det å padle seg bort til kjøpefartyet der silda vart aust opp i eit mål og lempa i rommet. Det tok timar. Nota måtte heile tida trengjast i hop alt etter som stimen minka. Ho var like opp i fjøretanga, ein kunne nå ho med neven. Bivrande, sitrande sild.

I  nota var der så visst ikkje berre sild. Raude taretorskar, mort, berggylter, blågommar, ein og annan sjøaure og ei uheldig flyndre eller to. Ein gråblå steinbit. All brukande matfisk hamna i spelebåten. Kråkebollar, korsetroll, breiflabb og skate gjekk over bord, ufisk! Ein gong kom der og ein langstrekt skapnad med nebb. Ein horngjel, den fekk ein kasse for seg sjølv inne på bua, det var visst ein uvanleg landnot-fangst. Så var siste slumpen levert og karane skein av slideriksel frå topp til tå.

Ei plage at folk heldt på med slikt

Dette var eit fiske etter si eiga tid. Ute i leia for samtida framom i nasetunge kraftblokkbåtar der hydraulikken hadde teke over for muskelkrafta. Det var umoderne, ulønsamt og mest ei plage for omsettingsledda at folk helt på med slikt.  Så det kom kondemnerings- ordningar for dei små fiskefartøy og hundretals notgavlar, skøyter og kutterar vart kondemnerte, rivne eller søkte.

Slik her òg. Ein gong kring fyrste halva av 1960-talet var det slutt på både landnotbruka og gavlane; Vikagavlen og Sundagavlen som vi sa. Men det var to som ikkje heilt gav seg. Kring om i buer og naust låg det mykje gamal not og rotna. Det var ikkje bærbusker til alt.

Bilete av garden på Ura: Her budde han Kolbjørn på Ura. Uravikja til høgre i bilete. Foto: Magni Øvrebotten.

Det var to som ikkje gav seg

Siste sildekastet med landnot vart gjort av dei som var att av Nordre bruket. Det vil seia to mann, han Bjarne Holstad på Løype og han Kolbjørn Uren på Ura. Bjarnen la aldri av seg vanen med å fare ned på Hamrane for å sjå etter sild. Dei hadde gjort nokre små kast ned på Vågen fram gjennom åra dei to.

Det må ha vore ein sommar ein gong ut på 1980-talet at det hende. Inne på bua låg Gamlenota. Kor gammal ho var er ikkje godt å seia, truleg jamgammal med fiskarane (alt i min barndom gjekk ho under namnet «Gamlenota), ho hadde korkfløyt og trekaggar. Det var det dei hadde att og ein liten sildedott ville ho no vel alltid halde.  Ein tidleg morgon vakna han av måsen.  Det var ikkje måsen på vatnet, men nede på Vågen. Her var det berre å komme seg i brokja og avstad. Det må ha vore tidleg for han var ikkje av dei langsøvde. Han måtte på Ura og få tak i Kolbjørnen.

Han Kolbjørn hadde òg høyrt og sett måsen, fare i kleda og opp på Løype. Dei treftest ute på tunet. Ingen av dei var langpratande i utide. Båe visste dei kva son skulle og måtte gjerast. Den opne gavlen låg nede ved bua, det var berre å få nota om bord.  Støvgovet valt då dei hala nota i gavlen. Alt gjekk for handemakt, då som for 100 år sidan. Dei var seige karar båe. Det var endå tidleg blanke julimorgonen då nota var komen i gavlen. Sildedotten sto eit godt stykke ute på Vågen, det var på langt nær nok nót til å nå i den.

 «Det beste var om det seig opp under Saga».Foto: Magni Øvrebotten.

Her var det berre å vente til ho seig til lands, det beste var om ho seig opp under Saga. No var alt klart, det var berre å vente. Ho kom opp under Saga og kast vart det. Det kastet vart ståande lenge. Truleg var totalsystemet for landnotfangstar lagt ned. Det vart levert litt her og der i smått ut etter sommaren og hausten, og det vart mange torgdagar på dei to karane. Men slumpen vart slept og nota kom i bua att. Ut på hausten kom han Kolbjørn med ei store plastbytte med spekesild. Det var  landslott-oppgjerd for det kastet. Det skulle vere rett og skil til siste slutt. Det var siste lykkja i ei lang, lang lekkje.

Av Fridtjov Urdal, 28.november 2022.

I september var Håkon Årebrot (69) på sjukehuset i Førde til ei undersøking då han brått svima av på legekontoret. Han vakna liggande på golvet med beina opp på ein stol. Legen trudde han reagerte på beskjeden han fekk om undersøkinga og svima av av den grunn.

– Det var ikkje noko å svime av for, slo Håkon fast, før han kjende at han heldt på å svime av på nytt.

Håkon Årebrot er glad for å vere attende ved kjøkkenglaset på Årebrot, med god utsikt over skipsleia, både nord- og sørover.

Dette var berre ein månad etter at han og kona Anne-Karin hadde kome heim att frå eit besøk hjå son hans i Canada. Dei var på Furset i Fjaler og arbeidde med restaurering av huset Anne-Karin har der etter adoptivforeldra sine. Eigentleg hadde han time i november, men ein torsdag fekk han SMS frå sjukehuset om han kunne bruke ein time som var blitt ledig neste dag?

– Dermed kom eg inn to veker før eg skulle, så der byrja i grunnen flaksen min i dette høve. Eg køyrde sjølv til Førde, fortel han. Etter at han var nær ved å svime av for andre gong på legekontoret vart han lagt inn på akuttmottaket og låg der til obervasjon i to timar. – Då kom legen og sa at målingane var heilt fine, dei synte ingenting gale. Eg kunne få fare heim att, sa legen. Men då eg gjorde meg klar for å reise svima eg av på nytt og det vart ikkje noko heimreis den dagen.

I staden vart han lagt inn på overvakinga til neste dag. Hjartelegen var på ferie, så beskjeden var at Håkon skulle vere på sjukehuset til han kom att måndag. – Men alt den fredagskvelden fekk eg beskjed om at eg måtte få sette inn ein pacemaker. Eg hadde EKG-utstyret på meg då eg svima av siste gongen og det synte at eg hadde hatt full hjartestans, men at hjarte starta att av seg sjølv, om litt.

Håkon følte seg i trygge hender og var glad for at han var på sjukehuset då dette skjedde. Tysdagen etter vart det operert inn pacemaker (ein elektrisk hjartestimulator). Håkon har hatt problem med hjarte tidlegare også. Han har arveleg høgt kolesterol.

– Det finst ulike grupper av slik arveleg kolesterol rundt om i landet, som skuldast ein genfeil. Min kjem frå Austevoll, der bestemora mi kom frå.

– Korleis er det å ha det å tenkje på?

– Det plagar meg i grunnen ikkje. Tvert om er både eg og fastlegen kanskje meir oppmerksame når vi veit kva hjarteproblema kjem av. I 2019 vart det oppdaga at eg hadde fleire nesten tette blodårar til hjarte. Eg var heldig som fekk det konstatert og reparert før eg fekk hjarteinfarkt.

– Du hadde flaksen på di side den gongen også?

– Ja, det hadde eg. Den gongen i 2019 hadde eg følt meg dårleg ganske lenge. Eg var slapp, miste krafta i armar og bein, og var tungpusta når eg gjekk. Fastlegen ville ha meg undersøkt raskt, så eg fekk omgåande time hjå ein hjartespesialist i Bergen. Der synte testane fyrst at alt var i orden, men ei CT-undersøking synte at eg hadde mange forkalkingar kring hjarte.

Den gongen fekk Håkon Årebrot plass på Haukeland sjukehus med over tre månader ventetid, men fastlegen meinte han ikkje kunne vente så lenge. Det vart søkt om plass til han på LHL-sjukehuset på Gardermoen, det som tidlegare heitte Feiringklinikken. – Der sette dei inn seks stant, så det var ganske alvorleg. Men i og med at eg fekk det gjort før eg fekk noko form for infarkt, vart det ikkje skade på hjarte.

– Blir du ikkje redd når det er noko feil med hjarte?

– Nei, eg trur ikkje eg er typen for det. Eg ville kanskje fått litt angst no om det vart meir med hjarte etter den runden i haust? Men det går ikkje å gå rundt og tenkje på det. Eg vil gje all ros til sjukehuset. Dei er flinke til å forklare og svare på spørsmåla mine, så eg plagar ikkje meg sjølv med å tenkje på kva som kunne ha hendt eller saumfare internett for å finne ut meir. Det trur eg ein vert dårlegare av. Eg kjenner meg veldig frisk no og reknar med å ha «ni liv», slik som katten, ler han. Kor mange han alt har brukt opp har han ikkje rekna på.

– Det eg har tenkt mest på er kva som kunne ha skjedd om eg svima av i bilen under køyring. Då kunne eg ha drepe både andre og meg sjølv. Det tykkjer eg det er utriveleg å tenkje på, så det prøver eg å legge vekk, seier Håkon Årebrot.

Tekst og foto: Magni Øvrebotten 04.12.22.

Botnane og Årebrot grendalag vil ha fleire stjernestopp på Villevik, og ikkje færre for Kystvegekspressen og Sylvarnes. Styreleiaren har sendt brev om dette til Vestland fylkeskommune og Skyss.

Vestland fylkeskomune sitt selskap, Skyss, har sendt på høyring eit forslag om å redusere bestillingsstoppane eller stjernestoppane for Kystvegekspressen mellom Florø og Måløy. Det får konsekvensar både for Villevik, Leirgulen og Hennøystrand. Det vert kutta i tal stopp for å få ned tida på strekningen Florø og Måløy på ettermiddag.

Bremanger kommunen har sendt brev der dei protesterer mot endringane og ber om at stjernestopp ikkje vert kutta. Og no har også styreleiar i Botnane og Årebrot grendalag, Åsmund Berthelsen, sendt brev der han ber om at Villevik får fleire stopp enn det som ligg i framlegget til ruteplanen for 2024. I brevet vert det særleg peika på at det er viktig med stjernestopp for ruta som går sørover midt på dagen og at det er behov for stjernestopp både på veg nordover og sørover på fredag ettermiddag/kveld. Grendalaget ber også om stjernestopp på ruta som Sylvarnes trafikkerer frå Florø til Smørhamn om morgonen og returen sørover.

Les heile brevet frå grendalaget og framlegget til ny rutetabell her:

Brev til skyss

Ein liten flokk flittige damer frå Årebrot stod bak julemessa som vart arrangert på Årebrot grendahus 26. november. Dei fekk til ei skikkeleg kvalitsmesse med åtte utstillarar og bra sal. Dei er stolte over resultatet, men litt skuffa over frammøte. – Men vi gjev oss ikkje. Vi prøver att neste år. Berre å få det på trykk, så er det ingen veg attende, seier Britt Maret Sunde.

Britt Maret Sunde var både utstillar og leiar for julemessa.

Det er ikkje enkelt å konkurrere med Black Week og julemesser på rekkje og rad på større stader, særleg ikkje når det er fyrste gongen dei prøver seg med julemesse på Årebrot grendahus. Tidlegare har det sporadisk vore slike i Botnane og i Vindspollen. Julemessa vart lagt til laurdag fordi det då går båt tur/retur Florø-Villevika, som folk kan bruke og sleppe å køyre heile vegen.

– Men vi gler oss over dei som kom og håpar at det kjem fleire neste år. Trur dei fleste kosa seg, både med handelen og på kafeen. Utstillarane selde og det var mykje skryt å få. Det virka som dei fleste kunne tenke seg å kome att neste år. Vi må prøve dette fleire gonger og håpe at det kjem fleire folk etter kvart, seier Sunde.

På julemessa på Årebrot vart det seldt kvalitetshandarbeid i ulike teknikkar som strikk, broderi, quilting, hekling, toving, nålebinding, tegerbinding og handlaga nissar. Og det vart seldt honning, lefser og natronkaker for oss som ikkje kan lage slikt sjølve

.

 

 

 

 

Anne-Karin Holm Årebrot hadde fyrste hagen sin i Luxemburg, no prøver ho ut kva ho kan få til å vekse på Årebrot. Mannen hennar, Håkon Årebrot, har lukkast med å gjerde ute hjorten og då er det meste mogeleg. I drivhuset modnar druene.

Når Are Skoglund slår med ljå mellom steinane på Gamlebøen vekkjer dei gode minne frå barndommen, like eins når han ror til Florø for å handle eller kokar nytrekt fisk midt på natta. – Eg var mykje her på Gamlebøen åleine som unge, saman med Agnes og Richard. Dei gav meg del i ein ubroten, urnorsk tradisjon som gjev meg ei ryggrad eg ikkje ville vore utan. Vi skal ikkje gløyme kvar vi kjem frå, seier Are Skoglund.

Are Skoglund på Gamlebøen hausten 2022. Foto: Magni Øvrebotten.

Han er klar over at mange ser på han som ein håplaus romantikar, men meiner sjølv at han er ein realist. – Den rettlinja historia med stadig framgang trur eg ikkje på. Vi kan stå i steinrøysa att før vi veit ordet av det. Når det kjem til stykke er det viktig å vite kva som skal til for å bu i dette landet, og her på Gamlebøen lærde eg om korleis det går an å overleve her i Vestlands-Norge.

Are Skoglund tok over Gamlebøen etter far sin, læraren og rektoren Einar Skoglund (1929-1994), som hadde det same inderlege forholdet til plassen som sonen. Einar planla å busette seg her når han vart pensjonist, men døydde før han kom så langt. Det var mor hans, Jenny (1898-1989), som kom frå Gamlebøen. Ho var nest eldste dotter til Juditta (1868-1957) og Hermann (Holmen) Uren (1877-1928), og syster til Maria og Agnes. Eldstedotter Maria gifta seg med Torvald Husefest, som hadde gard i Husefest.

Bilete er truleg teke i 1953, på den solide steintrappa framfor huset på Gamlebøen. Framme mor til Are, Kari og oldemora Juditta. Bak far hans, Einar og gamletanta Agnes.

Den yngste, Agnes, vart buande på Gamlebøen til ho døydde i 1992, 89 år gamal. Hermann Uren døydde 51 år gamal, av lungebetennelse.  Juditta tok til seg to fostersøner, Agnar Faye og Richard Rasmussen. Richard var fetter til Juditta. Han vart maskinist og budde på Gamlebøen til han døydde i 1986. Agnar Faye fekk seg eige bruk og stifta familie i nabolaget.

Farmor til Are, Jenny, arbeidde på kafe, fyrst i Florø, deretter i Sauda.
– Der møtte ho ein utruleg stileg fyr, Arthur Skoglund (1894-1976), med eigen bil. Han fekk mora Anna (f.1874) sitt svenske etternamn, sidan ho fekk han utanfor ekteskap. Foreldra hennar  kom til Norge kring 1865, etter at mange i slekta deira døydde i fattigmannsepidemien kolera, fortel Are Skoglund.

Rundt 1900 var det så mange svenskar i Oslo at det vart snakka svensk i fleire bydelar. Oldemor Anna var den fyrste kvinnelege arbeidsformannen i Norge, på ein syfabrikk i Oslo. Ho hadde god løn og eiga leilegheit i Trondheimsveien. Jenny og Arthur gifta seg i Florø i 1919, og flytta til Oslo. – Det var å fare langt den gongen, så heile slekta var møtte fram for å vinke farvel då ho reiste.

Gamlebøen var eit omsorgshus

Farmora Jenny fekk fire barn og den fyrstefødde Alf døydde berre eit halvt år gamal, av tuberkulose. Han vart smitta av bestemora Anna, som var sjuk, men likevel ville ha barnet opp i senga til seg. – Det fekk Agnes til å reise til Oslo for å rydde opp. Ho truga visst med både skilsmål og anna om dei ikkje fekk den sjuke bestemora inn på ein tuberkuloseheim. Det lukkast dei med. Agnes var ved fleire høve ein reisande familieterapeut, med oppbretta armar og mykje kraft, fortel Are med stor respekt for gamletanta på Gamlebøen. Han er sjølv psykolog og har fundert mykje på kor små kår fremjar det beste i nokon, og det verste i andre. Han finn døme i slekta:

Far til Juditta, Johannes Rasmusson Rogaldsvåg (1834-1922), var klokkar på Kinn i 40 år og rodde årleg til Bergen med uer for å kjøpe salt.( Han skal ha kome til verda på Ytre Reksten, faren heitte Rasmus Bendiksen og mora Oline Førdeleitane). – Tippoldefar Johannes rekna seg som ein mann av høg moral og var ikkje nådig då dottera Rakel fekk eit barn utanfor ekteskap. Han var av dette strenge folket som klora seg fast til tilværelsen med fingertuppane. Alle vart ikkje snille av det, meiner Are Skoglund. Oldemora hans, Juditta, tok eit oppgjer med denne strengheita då systra fekk dette «uekte» barnet.

– Juditta stod nok sjølv for ei streng grunnhaldning, men skilde mest mellom beviseleg skikkelege og uskikkelege folk. Det gjorde nok Agnes óg, men begge var svære til å ta seg av folk som trong hjelp på ulikt vis, både i nær familie og elles. For Are Skoglund er dei to døme på at små kår også kan fremje det beste i menneske. – Gamlebøen var eit omsorgshus, slår han fast. Juditta døydde i 1957, så henne hugsar han ikkje. Men han trur ikkje han har møtt eit meir gjestfritt menneske enn Agnes Uren.

Dette måleriet av Gamlebøen har Skoglund fått Trud Nybø til å måle etter eit gamalt bilete.

Mjølkering med flatbrød

Familien til Jenny og Arthur Skoglund i Oslo talde tre søner etter at den fyrstefødde døydde. Det var Harry, Arvid og Einar. Heile familien reiste til Gamlebøen i sommarferiane. Det var fast tradisjon at dei skulle ha mjølkering (rømmekolle) med flatbrød når dei kom, og at dei hjelpte til med slåtten og anna som trong gjerast. – Alle vart sterkt knytte til plassen. Men sidan far min var yngst var han også mykje her åleine, ikkje minst etter at vi flytta til Svelgen i 1963, fortel Are Skoglund.

Einar Skoglund var utdanna jerndreiar då han fekk det for seg at han skulle bli lærar. Han gifta seg med Kari Andersen i 1950 og dei fekk to barn, Are i 1954 og Nina 1958. – Då far skulle levere hovudoppgåva si (om dei grunnlovsforslaga som ikkje vart vedtekne i 1814) vart det brått ledig lærarjobb i Svelgen og det hadde han sikta seg inn på lenge. Han var høgmotivert for jobben på realskulen i Svelgen og fekk den, og hovudoppgåva vart aldri fullført. Han var svært glad for å få jobb nær slekta sin heimstad, og oppteken av at ungdom herifrå fekk seg utdanning og kunne tevle om viktige posisjonar i samfunnet.

Are Skoglund var åtte år då dei flytta til Svelgen. Han snakka austkantdialekt frå Oslo, men somrane på Gamlebøen gav han ei kjensle av å kome heim. Den kjensla er særleg knytt til dialekta her og det har gjort han glad i språk. Han veit ikkje om nokon finare dialekt enn dialekta ute på Bremanger-landet, men sjølv lukkast han aldri med å skifte talemål.

Familien Skoglund kom raskt inn i miljøet i Svelgen fordi svelgaren Ragnvald Rise (1894-1968) og Einar Skoglund var i slekt (Rise var søskenbarn med Juditta) og godt kjende frå sams opphald på Gamlebøen. Familien budde i Svelgen til Bremanger kommune avslutta to-årig realskule og innførde ungdomsskule i 1973. Då reiste Kari og Einar Skoglund toeine attende til Oslo og han heldt fram som lærar der, men med hyppige og lange opphald på Gamlebøen.

Yngstejenta Agnes framfor foreldra Hermann og Juditte Uren. Bak dei står fostersonen Richard Rasmussen og døtrene Maria og Jenny. Foto privat

 

– Kva med meg då?    

Det var ikkje planen at Agnes Uren skulle bli på Gamlebøen all sin dag. I ungdomen var ho aktiv i Frelsesarmeen og hadde fått seg arbeid på eit hotell dei dreiv i London. Ho stod reiseklar då mora Juditta utbryt: «Kva med meg då?» og Agnes tek av seg reisekleda og blir.

– Agnes hadde vore svært motivert og reiseklar. Ho snakka om London med ei avklara sorg. Men mora kunne ikkje sitte att åleine med ei ku og fem sauer. Etter å ha gjeve opp London forlova ho seg med Mandius Sønnervåg, som óg budde på stranda. Men han fekk tuberkulose og hamna på tuberkuloseheimen på Sandane, der han døydde i 1944. Dei gifta seg aldri, men ho gjekk med ringen hans heile livet, fortel Are stille. Ho planta ein vakker hage kring husa, som han trur var til minne om Mandius. Ein kjærleikens hage.

Are Skoglund og kona Berit Nygård bur i Oslo. Dei har to søner og ei dotter, og to barnebarn. Sommarstid er dei fleire på Gamlebøen, men elles i året er han her mest åleine i kortare og lengre bolkar. Han finn seg godt til rette med det, og søkjer den roa han finn her, seier han.

Den pensjonerte psykologen har planar om å skrive bok om sosialiserande miljøterapi, ein utviklingsteori han har utvikla i arbeidet sitt som psykolog og no prøver å utvikle vidare i lag med kollegaer som er interesserte og framleis aktive psykologar. Som psykolog har Are Skoglund arbeidd mest med barn og unge som vert sett på som «verstingar». Dei viktigaste spørsmåla å få svar på for å hjelpe dei meiner han er: «Kvar har utviklinga deira låst seg?» og «Korleis kan vi få normalutviklinga deira i gong att?».

– Vi har fått til utruleg ting med folk når vi tek dette utgangspunktet, men det er vanskeleg å få gjennomslag for det i systemet. Der er oppdraget å behandle psykisk sjukdom, ikkje å få i gong att ei fastlåst utvikling. Det eg kallar «støttande sosialisering og kulturell innpoding» er det menneske treng. Det fekk eg her på Gamlebøen og det har vore sentralt for meg å bruke som psykolog. Men det har vore tungt å omsette det til miljøterapi i praksis rundt om i ei tid der sjukdomsbegrepet rår hos alle leiarar, seier Are Skoglund.

Huset på Gamlebøen sett frå der fylkesvegen svingar seg forbi Urane. Foto: Magni Øvrebotten

I år tykkjer han at det har blitt lite gjort, både ute og inne, fordi han fleire gonger har friska oppatt ein lungebetennelse han pådrog seg etter å ha vore koronasjuk i april. Han har både gått for lange turar og vore for tynnkledd i skitveret denne sommaren, meiner han. Are har minna seg sjølv om at oldefar Hermann døydde av lungebetennelse, 51 år gamal, etter ein noko dumdristig rotur.

– Lungene mine er som store, opne og kalde grotter, som tek til seg all kulde og vind. Det kan jo vere ei svakheit eg har frå familien, så det er best å passe seg, ler Are Skoglund med aning av ein alvorleg undertone. Han fylgjer meg ut på trappa der tante Agnes sin eføy held på å få overtaket mellom dei solide steinhellene. Han påpeikar at her framleis er nok å ta tak i, sjølv kjærleikshagar steller seg ikkje sjølv.

 Intervju Magni Øvrebotten, 23.10.22.

Ingrid og Torleif Seljestokken har bygt på 70-talshuset sitt i Seljestokken for å kunne bu der lenger i alderdommen. Vaskerommet er flytta opp og badet har vorte betydeleg større enn det var. Då dei bygde hus i 1978 var det på 85 kvadratmeter, mot vanleg 95 kvadratmeter. Dei trudde ikkje dei trong så mykje plass. No hadde dei tenkt å bygge på 1,8 meter, men det vart 3. meter. – Vi har det med å ha smålåtne planar, seier Torleif Seljestokken (70), som er glad for at han høyrde på fagfolka og dottera Nina. – No kan vi klare oss her i 20 år til, legg Ingrid (68) nøgd til.

Tilbygget til høgre, sett frå oppsida av huset. Foto: Privat

Etter at dei gifta seg i 1976 budde dei på loftet i gamlehuset på garden, eit hus som er rive og erstatta av eit nytt hus, som dei tre døtrene eig i lag. Torleif vakse opp i det store og kalde gamlehuset, og ville ha seg eit lite og varmt hus. Grunnen til nyehuset var sprengt ut til bryllaupet deira, minnest Torleif. – Brurefylget gjekk i prosesjon kring røysa med skotstein, ler han og rister på hovudet.

Ingrid fortel at etter at dei sende ut nabovarsel fekk ho høyre på kaia at «Høyrer de skal bygge nytt hus i Seljestokken. Huset der er då stort nok til to familiar, men det er vel ikkje fint nok for deg som er byjente». Bergensjenta klarde å teie, men hugsar det godt.

– Eg brukar å vere treg av meg, men eg hadde hastverk med å få gifta meg. At vi gifta oss tidleg, bygde hus tidleg og fekk ungar tidleg det angrar eg ikkje på, slær Torleif fast, og blir ikkje motsagt av Ingrid på det.

Etter å ha bygt på huset satsar Torleif og Ingrid Seljestokken på å kunne bu der lenger som gamle.

Men dei har ulike versjonar av kvifor det nye tilbygget vart realisert. Ingrid hevdar at det var når ho opererte begge knea og ikkje kunne gå den bratte kjellartrappa, at Torleif skjønte kor tungvindt og lite framtidsretta den var. Han måtte ta over klesvask og anna vask, hente mat i frysen i kjellaren, ja, flyge opp og ned den trappa ho hadde klaga på i årevis.

Han skjønte det var fornuftig, men det tok tid. Han innsåg at badet var litt lite, men likte ikkje at kjøkkenet ikkje var godt nok heller lenger.  – Det var Nina (eldste dotter deira), som lanserte totalløysinga om kva som burde gjerast, og etter kvart gjekk eg med på det. Vi skulle klare det for 1. mill. kroner, men det vart meir. Vi fekk det så vidt til utan å ta opp lån, seier Torleif.

Litt humortistisk legg han til: – Du skjønar eg hadde så mykje å gjere på båtverkstaden at Ingrid fekk for mykje tid åleine med både snikkaren, røyrleggaren og elektrikaren. Då vart det fleire stikkontakter, lyspunkt og skifte av golv i heile fyrste høgda. Det var finast om det var likt over alt, sa dei, og eg ser jo at det er sant. Dessutan fekk vi bytt mykje som trong bytast etter 43 år, gamle vassrøyr, utløpsrøyr og varmtvasstank. Det var dårlege greier etter kvart, medgjev Torleif.

Vaskerom med plass til «alt nødvendig» er ein draum mange damer ber på.  

Ingrid er strålande fornøgd med eit nytt, stort og godt vaskerom, der det også er plass til strykebrettet, frysen og baketakka. Det er slutt på å steike sveler på kjøkkenet. Det er pussa opp og har fått ny innreiing, den far hennar laga då huset var nytt hadde gjort si teneste.
– Det gjer seg å få steikomn, kjøleskåp og vaskemaskin opp frå golvet, særleg når målsettinga er å kunne bu her så lenge som råd, seier Ingrid. Eit stort og romsleg bad vart det også plass til og gangen er større og romslegare. Det gamle vaskerommet i kjellaren er no staden for stell av fisk og hjortekjøt. I den nye kjellaren under tilbygget har Torleif fått seg ny redskapsbod, der det er plass til syklar, ski, verktøy og fiskeutstyr, slik som aldri har hatt nokon fast plass i huset. Oppe, attmed det nye vaskerommet, er det klerom med trådhyller, som Ingrid no har systematisert etter eigar.

Ingrid er glad for endeleg å ha fått rydda kle og sko på plass.  

– Der er det 15 korger. Kan du gjete kor mange som er mine? spør Torleif retorisk. Eg tenkjer at det er her som elles, at vi damene både har meir kle og treng meir plass til slikt enn karane, og føreslår at han har fire. – Nei, fem, ler han og virkar alt i alt nøgd med å sitte i eit nyoppussa hus med ei fornøgd kone, og god plass til besøk av borneborna, som var sende på dør for at eg skulle få gjort dette intervjuet.

Tekst og foto: Magni Øvrebotten 04.10.22.   

 

Laurdag 26.november kl.13-16.00 vert det julemesse med sal av handarbeid og kafe på Årebrot grendahus. Det er åtte utstillarar og det vert utlodding til inntekt for grendahuset på Årebrot, med gevinstar frå utstillarane. – Lodda kostar kr. 10, fortel Britt Maret Sunde. Det er ho og Marit Brandsøy som har teke initiativet til julemessa på […]

Rune Nordbotten (58) slår seks gardar i Botnane, men i år er han langt frå ferdig med fyrste slåtten. Det er så mykje væte i jorda at han ikkje kjem utpå med traktor. – Eg har 2,5 månad med fôr av kvalitet, resten er vombafyll, mest berre brukande til ungdyra. Difor har eg alt tinga to trailerlass med fôr. Eg har aldri opplevd ein slik sommar før, seier Nordbotten, som har drive som gardbrukar sidan tidleg på 1990-talet.

Mor hans, Kari Nordbotten (93) er no den einaste attlevande av foreldregenerasjonen vår i Botnane og ho fortel at det var like eins sommaren 1964. Det var uråd å få høyet turt, korkje i hesjar eller på bakken, og vanskeleg å fare ut på bøen med slåredskap. Det året la vinden hesjane flate. I tillegg hadde ho to bleiebarn, som ho ikkje fekk turka bleiene til. Rune var eit halvt år gamal sommaren 1964. Kari minnest den sommaren som eit mareritt.

– Eg burde sikkert bli motlaus, men eg får ikkje gjort så mykje med dette veret. Det er uråd å fare ut på bøen, køyrer eg der no vert det ei blanding av jord og gras, som ikkje er brukande til noko. Og svære dammar etter meg. Veret må snu ein gong…..

Per dags dato har Nordbotten 40 storfe, av dei 19 mjølkekyr. Men når kalvane vert slakta i løpet av hausten er det 30 dyr som skal ha mat gjennom vinteren. – I år har kyrne fått mest stutkalvar og dei vert slakta som kvalitetskalv når dei er 6.-7. mnd gamle. Å slakte, for å kjøpe att dyr og ikkje fylle mjølkekvoten, er dårleg økonomi. Då er det betre å kjøpe fôr, men det løner seg lite å kjøpe fôr til kjøtproduksjon, seier han.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Han prøver å slå litt kveldsmat til dyra langs vegen, der det er turrast. Men spora er tydelege.

 

– Kva kostar to trailerlass med fôr?

– No stig jo alt i pris, så det er litt usikkert. Men ein stad mellom 140.000 og 150.000 kroner. Nettoen forsvinn. Eg får vere glad for at det er eit godt turistår, med godt belegg på utleigehytta. Der er det så nær hundre prosent utleige som det går an å kome.

Sverm av fiskemåsar

– Har du fått slege noko i august i det heile?

– Ja, eg slo litt i månadskifte juli-august, og det var kolsvart etter meg. Det vart ikkje betre då det kom mellom 200 og 300 fiskemåsar, som vi kallar småmåse, og la seg på bøen for å ete makk. Dei kom så tett på traktoren at vengene slo mot ruta i hytta. Dei forfølgde meg rundt traktoren, det har eg aldri vore borti før.

Dette bilete er henta frå Fjesbok-sida til Nordbotten. Han har teke det frå traktorhytta 30. juli.

– Er det ikkje vanleg at måsen legg seg på bøen når du slår?

– Jau, det er vanleg med måse på marka i august. Men ikkje i slike mengder. Dei seinare åra er det berre gråmåse og svartbak som har hekka og halde seg her. Fiskemåsen har vorte bymann og held seg i Florø og Førde, der det er jamnare tilgang på mat folk kastar frå seg.

Berre åtte dagar med opplett

Rune Nordbotten har registrert veret i Botnane i 47 år og har aldri målt så mykje nedbør i juni-august før. Det har snart passert ein meter.

– Frå 10. juni til 12. august har vi hatt berre åtte dagar utan nedbør. Det er uvanleg. Tidlegare har det i same tidsperiode vore 20-25 dagar opplett slik at det går an å slå. Som regel har det brukt å vere ei veke med godver slik at ein får slege.

– Kva er det nærmaste du kan samanlikne denne sommaren med?

– I 2001 registrerte eg mest nedbør i juni-juli-august. Då var det likevel 23 dagar opplett i juni-juli, og medrekna august var det 34 dagar opplett. Så vi har fått vår del av nedbøren sommaren 2022, slår han fast.

– Du snakkar ofte om eit verskilje som ligg ved Botnane. Er det det som har heimsøkt oss denne sommaren?

– Ja, når det ligg høgtrykk sør for oss og lågtrykka ligg ut i havet då vert nedbøren pressa ned her, men trenger ikkje så sterkt innover land. Vi har fått 175 mm til no i august. Til samanlikning har det kome 97 mm i Svelgen, 57 i Davik, 109 på Fureneset og 70 mm i Bergen på dei tolv fyrste dagane i august.

– Har du ikkje for tung traktor når du ikkje kjem deg ut på bøen utan å køyre opp jordet?

– Så vått som det er no er det mest uråd same kva eg brukar av redskap. Det var ikkje råd med den gamle traktoren min heller, som eg brukte før den gjekk sund. Den nyaste traktorane veg fort 6-8 tonn.

 

I Nordbotten er det både nyslegne jorde og bøar der håslåtten burde vore teken.

Nordbotten slår seks gardar i Botnane og har så langt fått slege fire av dei. Han er ferdig på sin eigen gard og nabobruka i Nordbotten. Der skulle han no ha slege håa, men får ikkje gjort det heller på grunn av regn og væte.

– Korleis kan du rekke over dette åleine?

– Nei, når eg får slege er det arbeid frå seks om morgonen til midnatt. Stundom tek eg natta til hjelp også. Eg har yngste dotter vår, Karen, med meg i siloen og prøver å få hjelp til å mjølke, slik at eg slepp det når det står på som verst med slåtten.

Høymolen ser ut som plantefelt

I Øvrebotten ser høymolen ut som ein juletreskog.

Rune Nordbotten slår også dei to gardane i Øvrebotten og der har han ikkje fått byrja. Der ser høymolen ut som brune plantefelt og gjev ein skrekkvisjon om korleis det kan bli sjåande ut den dagen heller ikkje Rune slår lenger. Høymolen likar seg ekstra godt når det er mykje væte.

– Ja, høymolen blir ei større og større plage, og det blir ikkje betre når han får stå og frø seg no når eg ikkje får slege. Den tid alle hadde sauer og kyr som åt han, var det råd å ha kontroll med høymolen.

– Korleis då?

– Vekselbruket mellom sauer og kyr var nyttig. Sauer er gode beitedyr på høymol, dei et alt og gjekk på bøen vår og haust. Dei forseinka høymolen på våren, det er alltid mjukt gras der sauene beitar. Kyrne beita der etter at håa var i hus. Dei åt også den høymolen som ydda opp att. Men no er det lite av dette vekselbruket.

Bøen, den innerste garden i Nordbotten er eit godt døme på ein gamal bø der det var slikt vekselbruk og høymolen ikkje har fått tak. Difor jyllar ikkje Rune der, det spreier berre høymolefrøa, som har passert kyramagane.

– Kvifor sprøytar du ikkje mot høymol?

– Eg gjorde det i Mækja for to år sidan, og i fjor var all høymol vekke der, men i år er han på plass att. Frøa ligg i jorda. I 2020/21 trudde eg at eg fekk litt hjelp av insektet gullsmed, som gjekk på høymolen i svære svermar og åt opp alt det grøne på han. Men heller ikkje det reduserte mengda med høymol.

Hjorten forseinkar slåtten

Rune Nordbotten er gardbrukar i Garden der det er tradisjon for å vere dei fyrste som byrjar å slå i juni. Far hans, Johannes, byrja å slå 10. juni mest same kva som stod på.

– Det går diverre ikkje lenger. 10. juni er det berre ei veke eller to sidan store flokkar med hjort beita på bøen og åt graset nedåt. Då eg byrja som gardbrukar på 1990-talet slo eg garden tre gonger. Det varde til tidleg på 2000-talet, men no er det uråd. No er 18.-20. juni det vanlege, litt avhengig av veret. Det er ideelt å slå frå då og fram til 1. juli. Då får ein beste graset. Og håslått frå 1. august omlag.

– Men i år gjekk ikkje dette?

– Nei, men det må vel bli ei råd slik at eg får slege resten. Men nett no ser det ikkje lyst ut på vermeldinga. Eg håpar ikkje dotter Birthe vert sanndrøymt. Ho drøymde at eg slo i silo julafta!

Intervju og foto Magni Øvrebotten 12.08.2022.